skolegutt

Dagene med ny lærdom er lange og harde. Stolene er også harde. Det er vondt å sitte når det verker og klør alle steder og tida slett ikke vil gå. Læreren er stor og sikkert veldig sterk. Han prater hele dagen. Ikke godt å vite hva han prater om. Kanskje er det noe med mening, noe viktig som man kunne hatt nytte av. Noe forstår da lille Mattis etter hvert. Lese er lohkat, jente det samme som nieida; han forstår sitt stille og gå ut og reis opp og kritt og enda mye mer. Han plukker opp ord. Samler på dem. Gjemmer dem på et hemmelig sted i hodet, men bruker dem ikke. Er ikke så visspå at han har forstått alt rett. Det er best ikke å si noe. Kanskje noen ler av ham. Kanskje læreren blir sint. Det er best å tie stille. Læreren er så klok. Sikkert ikke den ting han ikke vet. Han kan alle norske ord som fins. Mattis vet også mye. Av faren sin har han nettopp lært navnene på øremerkene på reinen og lært hvordan de forskjellige snittene ser ut. Han kan Fader vår og navn på fuglene. Han kan eventyr om sånt som har hendt for lenge siden. Mattis kunne ha fortalt i dagevis. Men læreren kan jo ikke samisk. Læreren kan ikke vite om alt Mattis vet. Å, han skulle bare visst, tenker Mattis. Inni seg, der ingen kan høre, unntatt Gud, sier Mattis norske ord hele dagen. Om og om igjen. Han lærer så mye nå. Lærer alle ord han trenger for å bli voksen og klare seg. Som læreren sier at de skal. Men far og mor er jo voksne. Han har aldri hørt at de har snakket norsk. Kanskje de ikke klarer seg? Mattis grublerpå dette. Syns det er rart. Men læreren som har vært alle steder - han vet vel.